onsdag 13. oktober 2010
Siri
Siri sin største interesse er dans. Hun danser så godt som hele tiden, på skolen, hjemme og på danseskole step by step. Dette er noe hun virkelig brenner for. Øving og øving, hun blir aldri lei. Når hun danser viser hun den virkelig seg. Hun hjelper alltid alle, om det er noen som ikke får til noe. Den som ler høyest er hun også, for hun er ekstremt usjenert. Høyden hennes er ikke noe å skryte av, men når hun svever bortover dansegulvet blir hun både en og to meter forlenget. Dansen er helt fantastisk, den tynne kroppen og det blonde håret som alltid er satt opp i en hestehale danser frem og tilbak i rommet som en profesjonell ballettdanser. Hele kroppen hennes lyser av glede, men ofte er hun ganske alvorlig, og veldig konsentrert. Stå på vilje er hun full av, hun gir ikke opp før hun får til alt.
søndag 10. oktober 2010
Forskjellen på å "fortelle" og å "vise"
A) EN STOR LIDENSKAP
"Fortelle": Mikael er svært interessert i musikk.
"Vise": Bare du går forbi gata til Mikael skjønner du hvilket hus han bor i. De nyeste sangene dundrer i det påkostede stereoanlegget, det er så høyt at selv en ekstremt tunghørt bestemor kan høre den herlige musikken. Det er også veldig fengende musikk, alle som går forbi blir nesten hypnotisert til å danse. Trommeøvelser, spenstige sangstrofer og vakre pianosanger kommer også sigende ut av huset til alle døgnets tider når han først er hjemme. Men han er på langt nær ofte hjemme. Han tar tre kurs på musikkskolen, er det viktigste medlemmet i korpset, tar sangtimer og kan velge mellom et drøss av spillejobber. Livet hans er travelt, men det er tydelig at han aldri kjeder seg.
B) SKREKKENS OPPLEVELSE
"Fortelle": Jeg sitter ute på en holme. Det blåser kraftig, og jeg er svært redd.
"Vise": Det svarte vannet herjer rundt meg på alle kanter, det er bekmørkt. Magen min vrir seg i smerte, det føles som en hel bolledeig sitter fast. Bølgene blir større og verre for hvert minutt, de lekser seg, de synes dette er artig. Vinden holder på å bygge seg opp til et klimaks, når som helst kan jeg bli løftet opp, og igjen bli kastet ned i det uendelige havet. Da kommer jeg etter få sekunder til å bli dratt ned i dypet, jeg kommer aldri til å se et lysglimt igjen. Jeg gløtter bort på båten min som om noen tideler vil dukke helt under for de uhyggelig bølgene. Det sekundet jeg kom hit fikk jeg en kølapp, en kølapp inn i døden, båten først, nå er det min tur. Tennene mine hakker som en opptrekkbar frosk, svømmeturen fra båten har satt sine spor. Rundt meg er det ingen tegn til liv, uling fra vinden og bølger som brekker mot skjær er alt som høres. Det er milevis til nærmeste bebodde land, og jeg er helt alene. Jeg må bare innse det, alt håp er ute.
"Fortelle": Mikael er svært interessert i musikk.
"Vise": Bare du går forbi gata til Mikael skjønner du hvilket hus han bor i. De nyeste sangene dundrer i det påkostede stereoanlegget, det er så høyt at selv en ekstremt tunghørt bestemor kan høre den herlige musikken. Det er også veldig fengende musikk, alle som går forbi blir nesten hypnotisert til å danse. Trommeøvelser, spenstige sangstrofer og vakre pianosanger kommer også sigende ut av huset til alle døgnets tider når han først er hjemme. Men han er på langt nær ofte hjemme. Han tar tre kurs på musikkskolen, er det viktigste medlemmet i korpset, tar sangtimer og kan velge mellom et drøss av spillejobber. Livet hans er travelt, men det er tydelig at han aldri kjeder seg.
B) SKREKKENS OPPLEVELSE
"Fortelle": Jeg sitter ute på en holme. Det blåser kraftig, og jeg er svært redd.
"Vise": Det svarte vannet herjer rundt meg på alle kanter, det er bekmørkt. Magen min vrir seg i smerte, det føles som en hel bolledeig sitter fast. Bølgene blir større og verre for hvert minutt, de lekser seg, de synes dette er artig. Vinden holder på å bygge seg opp til et klimaks, når som helst kan jeg bli løftet opp, og igjen bli kastet ned i det uendelige havet. Da kommer jeg etter få sekunder til å bli dratt ned i dypet, jeg kommer aldri til å se et lysglimt igjen. Jeg gløtter bort på båten min som om noen tideler vil dukke helt under for de uhyggelig bølgene. Det sekundet jeg kom hit fikk jeg en kølapp, en kølapp inn i døden, båten først, nå er det min tur. Tennene mine hakker som en opptrekkbar frosk, svømmeturen fra båten har satt sine spor. Rundt meg er det ingen tegn til liv, uling fra vinden og bølger som brekker mot skjær er alt som høres. Det er milevis til nærmeste bebodde land, og jeg er helt alene. Jeg må bare innse det, alt håp er ute.
onsdag 6. oktober 2010
En usedvanlig lang busstur
Øyeblikk 1
Skoledagen hadde vært ekstremt lang, hodet verket og magen min levde sitt eget liv. Jeg satt der på bussen, og drømte meg bort i tanker om kakao og boller. Det var da nøyaktig tre busstopp etter meg to eldre damer kom på bussen. I det minuttet de kom på skjønte jeg at dette var to gamle og forhadte sladrekjerringer. Et usedvanlig stort sukk glapp ut av meg når jeg innså at de eneste to ledige plassene i bussen var rett bak meg. Klokka på den nye mobilen min viste 15.29, det var fortsatt et kvarter til jeg var framme. Den skjærende stemmen til den eldste damene traff meg midt i fjeset, godt innpakket i en ånde som stinket røyka laks og hvitløk. - Så du hvordan bussjåføren behandlet oss, sa hun med forakt i stemmen. Klagete var de også tenkte jeg. Etter dette kom spørsmålene i tur og rekke. Ikke bare spørsmål, jeg fikk også deres livshistorie. I følge dem var den virkelig tragisk. Jeg klarer ikke å se på dem, en råtten rosin kan beskrive dem godt. Da bussen svingte inn på busstoppe jeg skulle av, hoppet jeg ut fra setet og nærmest sprang til døra. Da føttene mine var plantet på asfalten var jeg overlykkelig, selv om jeg nå var enda mer sliten enn jeg hadde vært før bussturen.
Skoledagen hadde vært ekstremt lang, hodet verket og magen min levde sitt eget liv. Jeg satt der på bussen, og drømte meg bort i tanker om kakao og boller. Det var da nøyaktig tre busstopp etter meg to eldre damer kom på bussen. I det minuttet de kom på skjønte jeg at dette var to gamle og forhadte sladrekjerringer. Et usedvanlig stort sukk glapp ut av meg når jeg innså at de eneste to ledige plassene i bussen var rett bak meg. Klokka på den nye mobilen min viste 15.29, det var fortsatt et kvarter til jeg var framme. Den skjærende stemmen til den eldste damene traff meg midt i fjeset, godt innpakket i en ånde som stinket røyka laks og hvitløk. - Så du hvordan bussjåføren behandlet oss, sa hun med forakt i stemmen. Klagete var de også tenkte jeg. Etter dette kom spørsmålene i tur og rekke. Ikke bare spørsmål, jeg fikk også deres livshistorie. I følge dem var den virkelig tragisk. Jeg klarer ikke å se på dem, en råtten rosin kan beskrive dem godt. Da bussen svingte inn på busstoppe jeg skulle av, hoppet jeg ut fra setet og nærmest sprang til døra. Da føttene mine var plantet på asfalten var jeg overlykkelig, selv om jeg nå var enda mer sliten enn jeg hadde vært før bussturen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)